Vårt bryllup: Rebecka & Lars Erik

Tekst: Bruden  Foto: Heidi Rosenvold Ude

Skulle jeg få drømmen min oppfylt og endelig kunne stå hvit brud?

Sommeren 2021 hadde vi planlagt roadtrip til Bergen. Jeg hadde laget en skikkelig reiseplan med alle steder jeg ville innom på veien dit og hvor vi kunne overnatte. Men bare et par dager før vi skulle dra, så sier han at alle de planene må jeg legge vekk, for han har lagd en egen kjørerute. Jeg blir litt frustrert og oppgitt, prøver å spørre om hvor og hva vi skal, men han sier ingenting. Det eneste jeg får vite er at jeg må pakke med meg badetøy. Og det gjør at jeg stusser veldig, for han hater å bade. Jeg snakker med andre om dette, og de fleste sier at han sikkert har planlagt et spa opphold for oss. Jeg slutter å prøve å finne ut av hva vi skal, og stoler på at han har planlagt noe spennende.

Vi pakker bilen, han plotter inn på gps hvor vi skal og vi drar av gårde. Vi kjører langt og lenge uten at jeg kan se eller skjønne hvor vi skal. Plutselig tar vi av og kjører på en grusvei i ingenmannsland hvor det bare er masse trær rundt. Når han sier at vi har kommet fram, parkerer vi på et småbruk. Der er det en liten cafe, et fellesareal med biljardbord og ping-pong inne i en låve og litt andre små bygninger rundt. Så peker han på en liten sti forbi et jorde, og sier at vi kan ta med kofferter og følge den.

Etter kort gåtur, så ser jeg endelig hvor vi skal. Der nede langs et vann ligger det en liten speilhytte. Hele hytta er laget av vinduer med speilrefleksjoner og det er nesten så man ikke ser at det faktisk er en liten hytte der, for alle omgivelsene rundt blir reflektert på hele hytta. Vi pakker ut og han spør om jeg vil skifte til bikini så vi kan teste ut jacuzzien. Mens jeg står på badet og skifter hører jeg at han er utenfor hytta. Han spør om jeg kan se han, jeg snur meg rundt og kikker, og der sitter han. Han sitter utenfor hytta mens jeg står inne på badet. Han ser ikke meg, men jeg ser han. Han sitter på kne med en fantastisk ring i hånda og spør: “Vil du gifte deg med meg?”. “Selvfølgelig vil jeg det! Det har aldri vært noen tvil!”, svarer jeg.

Og nå kunne jeg endelig begynne å planlegge bryllupet vårt…

Det eneste som var helt avklart var hvor vielsen skulle være. Den tredje helgen vi møttes, viste han meg Domkirkeodden. Det var noe av det flotteste jeg hadde sett. Et stort glassbygg med gamle kirkeruiner inni. Da sa jeg at “her skal vi gifte oss”. Etter forlovelsen begynte jeg fort å se på datoer for ledige vielser. Jeg visste at dette er et veldig populært sted og at det fort kan bli fullbooket. Heldigvis har jeg forstilt meg et aprilbryllup så lenge jeg kan huske, og april er dessuten før hovedsesongen for bryllup begynner. Så datoen jeg ønsket var ledig, 29.04.23.

Det bryllupet jeg så for meg når jeg var en liten jente, matchet ikke lenger våre personligheter. Jeg hadde alltid sett for meg et stort ball-aktig lokale med hvite duker, hvite blomster, hvitt drapert stoff fra tak til gulv og et stort åpent lokale. Men vi begge er ganske så rolige personer, og ville ikke ha det stive og flotte bryllupet. Vi ville heller ha noe mer jordnært og intimt. Etter å ha kikket lenge på Pinterest etter inspirasjon ble vi enige om å gå for et låvebryllup. Og jakten etter den perfekte låven begynte. Men det var ikke så lett å finne noe vi var fornøyd med. Alle vi fant som var fine, lå enten et godt stykke unna vielsen eller var fryktelig dyre siden de da hadde restaurant og bar løsninger. Etter noe som føltes ut som en evig jakt, skjønte vi at avstanden fra vielsen måtte bli et lite stykke unna.

Til slutt fant vi det perfekte lokalet, som faktisk er en ekte låve med hester, høner og geiter. Der kunne de også tilby alt av mat, servitører, kokker og hjelpere, mens vi selv kunne stå for drikke, kaker og snacks.

Lokalet og vielsen er i boks, nå trenger vi kjole og dress…

Men hva slags kjole vil jeg egentlig ha? Jeg spurte Lars Erik om han hadde noen ønsker og det eneste jeg fikk til svar var at den må være hvit. Jeg kikket mest på mer tradisjonelle brudekjoler. Jeg visste ikke egentlig hva jeg ønsket, så jeg booket prøvetime på en brudesalong for å teste litt forskjellig. De hadde ingen jeg falt for, men jeg fant ut hvilken stil jeg ønsket. Jeg ønsket en tettsittende havfruekjole med store, lange ermer i en bohemsk stil.

Jeg begynte å lete etter det jeg så for meg, men fant ingen. Da skjønte jeg at noen må lage denne kjolen for meg. Jeg tok kontakt med en skredder som flere anbefalte i en Facebookgruppe. Jeg kikket gjennom bildene hennes over hva hun har laget og hva hun kan bestille av kjoler. Og der var den! Den nesten perfekte brudekjolen i havfruefasong med monstera brodert stoff. Men den hadde hverken det brystet eller de ermene jeg ville ha. Så da tok jeg kontakt med skredder, viste den kjolen og de endringene jeg ønsket. ”Ikke noe problem, denne lager jeg!” svarte hun, og det tok ikke lange tiden før hun sendte meg bilder av de blonde-stoffene hun kunne bestille.

Men de var jo ikke i nærheten av monstera. Det var roser, trær og andre blomster i disse stoffene. Jeg forklarte at disse ble feil, og at jeg måtte ha dette monstera-stoffet. Etter en stund fikk jeg en melding fra skredder som sier at hun har tatt kontakt med de som har laget den originale kjolen med det stoffet, og at de er villig til å lage den akkurat slik jeg ønsker. Jeg ble ekstatisk og gråt nesten av lykke. ”Dette blir den absolutte perfekte kjolen, og det finnes ingen som er lik!”

Tiden gikk og det tok nesten ett år før jeg fikk se det ferdige resultatet. Jeg hadde ikke fått noen oppdateringer eller bilder underveis, og ante ikke hvordan resultatet var før jeg fikk prøve den to måneder før bryllupet. Jeg hadde brukt hele kjole-budsjettet og mer til på denne kjolen og jeg hadde ingen back-up plan. Da skredder tok den fram fra posen, fikk jeg sjokk. Den var så mye finere enn noe annet jeg hadde sett tidligere eller greid å forestille meg!

Og med en så perfekt kjole som var preget av min kjærlighet for monstera, så måtte jo mannen min matche. Han måtte jo selvfølgelig ha grønn dress. Noe som skulle vise seg å være like vanskelig å få kjøpt som det kjolen min var. Men heldigvis hadde jeg jo funnet en skredder som ordnet en fantastisk brudekjole, så hun fikk oppdraget med å lage dressen til brudgommen også. Han visste ingenting om min kjole, men syntes ideen om grønn dress hørtes stilig ut og ble med på å ha det.

Og siden han skulle ha grønn dress, måtte jo jeg ha grønne sko og smykker. Originalt hadde jeg ikke planer om smykker, for kjolen var jo et smykke i seg selv. Men med grønne sko, så trengte jeg øredobber og kjede for å få helheten. Budsjettet var for lengst brukt opp, så jeg måtte finne noe billig. Til slutt fant jeg smykker i grønt og bestilte dem. Men da de kom hjem var jeg ikke fornøyd. De var kjedelige med et rundt anheng med en liten grønn diamant på. Jeg måtte ha noe mer… noe med monstera på! Tilbake på nettet – dag inn og dag ut lette jeg etter billige monstera smykker med den riktige grønnfargen på. Og til slutt fant jeg dem!

Når smykkene var på plass, så gjenstod buketten. Alt jeg visste var at den skulle være grønn og bohemsk. Jeg kikket lenge på Pinterest, men fant ikke helt det jeg var ute etter. Men der oppdaget jeg brudebuketter med monstera i. De var veldig fine, men alle hadde feil stil. De var tropiske med hvite liljer på, og det matchet ikke stilen jeg var ute etter. Så jeg hadde ingen fasit annet enn at monstera bladene skulle være midtpunktet i buketten.

Så da tok jeg kontakt med blomsterbutikken og forklarte hva jeg ønsket. Dette syns de hørtes gøy ut og ønsket å hjelpe med å lage denne buketten, men jeg måtte ha monstera bladene selv. Ikke noe problem, tenkte jeg, for jeg har jo flere planter jeg kan ta av hjemme. Men med nytt hus, oppussing og ny valp i hjemmet, så var plantene mine blitt veldig neglisjert, fått skadedyr og blitt stygge. Da var det inn på Facebook og utlyse at jeg trengte en stikling til buketten min. Mange tok kontakt og ønsket å hjelpe. Noen var skeptiske og andre sa at jeg bare trengte bladet og ikke en stikling. Men planen var jo at brudebuketten også skulle brukes til å lage en ny monstera plante som kan vokse seg stor og fin, slik at en del av bryllupet for alltid kan være i stua vår. Til slutt fant jeg den perfekte stiklingen som passet i buketten min, og jeg fikk levert den til blomsterbutikken så de kunne lage buketten.

Og siden jeg skulle ha monstera i min bukett måtte jo selvfølgelig brudgommen få en liten monstera i knapphulls blomsten sin, og forloverne måtte også ha en liten i sine.

Endelig var dagen kommet!

Denne dagen hadde jeg ventet hele livet mitt på og drømt om så lenge jeg kan huske. Min forlover og jeg var på hotell for å bli stylet opp mens Lars Erik og hans forlover var hjemme og ordnet seg. Frisørene kom og begynte å ordne hår og sminke, og fotografen kom for å få tatt litt før bilder. Det var så koselig. Vi alle var rolige, stemningen var fantastisk og det var noen perfekte timer før alt “stresset og maset” skulle begynne. Jeg var ikke nervøs eller gruet meg, jeg bare gledet meg til å se min fremtidige mann oppe ved alteret.

Men klokken tikket mye fortere enn noen av oss kunne styre, og 20 min før vielsen skulle begynne kom min onkel som skulle kjøre oss og følge meg ned alteret. Da hadde vi ikke engang begynt på sminken min, og stresset begynte å ta oss alle. Vigsler sa dagen før at hvis jeg ble forsinket, så burde jeg sende henne en SMS slik at hun kunne si i fra til alle gjestene. Og den SMSen måtte jeg sende, for dette kom vi aldri til å rekke. Når vi endelig var ferdige med hår og sminke, var det to minutter til vielsen skulle begynne. Mens jeg går på badet og tar på meg undertøyet hører jeg noe voldsomt styr utenfor. Glidelåsen på kjolen til min forlover ble ødelagt! Vi hadde ingen back-up og noe måtte gjøres. Heldigvis tok fotografen grep og begynte å sy igjen glidelåsen. Selvfølgelig måtte jo noe sånt skje, man kan jo ikke forvente at alt skal gå på skinner hele veien. Men det ordnet seg til slutt, og min forlover kunne hjelpe meg med å få på min kjole før vi måtte løpe ut til bilen.

Vi slengte bagger og kofferter inn i bilen til onkel, kastet oss selv inn og raste av sted fra hotellet og mot vielsen. Den roen vi hadde for et par timer siden er for lengst borte, og nå hadde “stresset og maset” begynt for fullt. Vi skulle vært der for 20 minutter siden! Jeg tenker innerst inne at folk er lei av å vente, noen har sikkert begynt å tro at vi ikke dukker opp og andre vil nok bare dra. Men jeg hadde gitt beskjed til vigsler, hun må da ha sagt fra til gjestene at jeg kommer etter hvert? Tankene surret og fikk i alle retninger på veien bort, men så fort vi svingte opp langs bygningen og jeg kunne se inn at alle gjestene er på plass, ble jeg med en gang roligere. Klokkene ringte, og vi ventet i spenning på at musikken skulle starte. Min forlover stod i døra og så fort musikken begynte kunne hun gå inn og ned til alteret. Da hadde min onkel og jeg ett minutt på å ta på tyllskjørtet jeg skulle ha utenpå kjolen, få buketten min på plass og begynne å gjøre oss klare til å gå ned til alteret vi også. Vi hadde for en gang skyld god tid, og kunne faktisk stå og puste litt før vi gikk inn døren.

Jeg jobbet hardt for å holde tårene tilbake mens vi gikk mot alteret, og det samme gjorde min onkel. Vi satte oss ned og vielsen kunne begynne. Taler ble holdt, musikk ble spilt, ringer ble utvekslet og vi sa JA til hverandre. Og vipps, så var vi erklært rette ektefolk.

Etter vielsen, mens Lars Erik og jeg tok noen bilder inne i ruinene, kunne vi se at det begynte å komme noen ganske mørke skyer over oss. Det ble rett og slett full storm. Det blåste, regnet, haglet og snødde om hverandre. Og alle de bildene vi håpet å få tatt etter vielsen, fikk vi rett og slett ikke gjennomført slik vi ønsket. Vi gjorde det beste ut av det, og kunne heldigvis ta noen bilder på balkongene til de gamle bygningene rett ved. Valpen vår skulle selvfølgelig få være med på noen bilder han også, men siden hadde ikke hadde sett meg siden dagen før, var han dessverre ganske så ellevill etter å hoppe på meg og sleike meg i ansiktet. Lars Erik måtte holde han igjen, slik at ikke kjolen og sminken ble ødelagt. Det var ikke så mange bilder vi fikk tatt sammen med han, men de vi fikk ble veldig morsomme.

Nå som vielsen var fullført kunne endelig festen begynne…

Men først trengte vi litt mat på veien. For det var fortsatt noen timer til middag. Så vi satte oss i bilen til Lars Erik og reiste innom McDonalds før vi skal opp til festlokalet. Det var mange som kikket litt rart på oss, og det skjønner jeg. Det er ikke hver dag du ser noen i brudekjole på mc’ern akkurat. Det var godt med liten burger før resten av dagen.

Vi minglet i nesten en time før middagen startet. Velkomstdrinken var Mimosa og snacksen potetgull, nøtter og saltstenger. Middagen vi gikk for var en 2-retters og vi valgte kaker i stedet for dessert.

Vi valgte å ikke ha noen form for underholdning eller liveband, da vi var rimelig sikre på at familiene våre ikke kom til å ha noe problem med å snakke med hverandre. Begge våre familier er ganske like og alle fant tonen med hverandre veldig fort. Vi hadde heller ikke en første dans, for verken Lars Erik eller jeg kan danse. Det var gjester som spurte om vi ikke skulle ta en første dans, slik at dansegulvet kunne bli offisielt åpnet, men vi nektet, for vi hadde rett og slett ikke lyst til det. Heldigvis tok min mormor initiativ og tok med mannen sin ut på gulvet og begynte å danse. Da tok det ikke lange tiden før resten kom etter og danset de også.

Jeg var ganske forberedt på at det kom til å bli en skikkelig fest, og jeg var livredd for å skulle ødelegge eller søle på brudekjolen min. Så jeg hadde en kjole nr.2 til kvelden. Det var en veldig enkel sateng kjole i mørk grønn som matchet dressen til mannen min. Dette visste han heller ingenting om og ble ganske overrasket da min forlover gikk ut med brudekjolen hengende på en kleshenger. Og med åpen bar og nok drikke å velge i, ble til slutt angsten for å danse borte, så mannen min og jeg endte faktisk med å danse vi også. Stemningen utover kvelden var absolutt perfekt, og alle koste deg enormt i hverandres selskap. De første som forlot festen, dro vel ikke før nærmere midnatt og de siste forlot lokalet nærmere klokken fem på morgenen. Og dermed var bryllupet vel overstått!

Kort oppsummert:

Hvem fridde? Lars Erik, den 13.07.21

Vielse: På Domkirkeodden Hamar, den 29.04.23

Fest: På Mesna Opplevelser og Overnatting

Brudens antrekk: Brudekjole fra Katherine Joyce og kjole nr.2 fra nelly.com

Brudgommens antrekk: Skreddersydd av byFridman

Ringer: Hvitt gull, hans er enkel og glatt, min er med diamanter

Mat:
– Forretten var hvitvinsdampet kalv med tunfiskmajones, parmesan, kapers og ruccolasalat. Hvitvin som drikke til.
– Hovedretten var indrefilet stekt i smør med hvitløk og urter, og stekte grønnsaker, potetterte og ruccolasalat som tilbehør. Rødvin som drikke til.
– Bryllupskaken var en sjokoladekake med sjokoladekrem inni fylt med friske jordbær og karamelliserte nøtter og ostekrem rundt for å få det rustikke utrykket. I tillegg hadde vi gulrotcupcakes med ostekrem, litt forskjellig utvalgt av donuts, glutenfri pavlova og ostekake.
– Til nattmat hadde vi det veldig enkelt, og det var wienerpølser i brød og lompe med tilbehør.

Fotograf: Heidi Rosenvold Ude

Antall gjester: 42 stk

Det beste på bryllupsdagen: Mc’rn middagen, da fikk vi litt tid til å senke skuldrene og reflektere over selve vielsen, før resten av dagen skulle fortsette

Morgengaver: Han fikk Zelda bøker og jeg fikk monstera kjede med tilhørende øredobber

Bryllupsplanleggingen: Planleggingen gikk kjempefint og vi hadde omtrent ingen utfordringer på veien annet enn å bestemme lokale og hvilken stil vi ønsket over bryllupet!